Velkommen til Fortidstorsdag
Et arrangement om tingenes egentlige tilstand.
Alle vet det. Ingen gjør noe. Kom.
Fortidstorsdag arrangeres uten sponsorer. Initiativtakerne er Steinar Krokstad fra NTNU, Lars Molden fra Nord Universitet og Edvard Bergiton Iversen fra T:lab.
Hva du kan forvente
Homo sapiens er den eneste arten som kan forestille seg fremtiden i detalj, planlegge for den, skrive rapporter om den, og deretter fortsette akkurat som før. Vi vet at ulikheten øker. Vi vet at temperaturen stiger. Vi vet at tilliten til institusjonene svinner. Vi vet at arbeidslivet sliter ut folk raskere enn de rekker å hvile ut. Vi vet alt dette med en presisjon våre forfedre bare kunne drømme om.
Men vi bestiller en kaffe, åpner en ny fane, og tenker: det ordner seg nok.
Det er ikke uvitenhet. Det er noe verre. Det er kunnskap vi har valgt å ikke la forstyrre oss. Fortidstorsdag er et arrangement for deg som føler at noe mangler i det offentlige ordskiftet om vår samtid. Ikke optimismen, den er fin. Men ærlighet om hva vi faktisk ser når vi ser oss rundt. Det er ikke bærekraftig, det vi driver med.
Derfor har vi nå hentet inn noen skarpe tenkere til å belyse akkurat disse spørsmålene. Det vil ikke gjøre deg gladere, men la oss være ærlige, kanskje er det der, i den ærligheten, at noe faktisk kan begynne å endre seg. Eller ikke. Vi lover ingenting, utenom litt melankolsk gladjazz og litt bobler..
14:00 - "Alt var bedre før" - I alle fall peker mange piler i feil retning
Steinar Krokstad (NTNU), Lars Molden (Nord) og Edvard Iversen (t:lab)
Introduksjon til konferansen hvor vi trekker opp noen trender som er bekymringsverdige, og kanskje ubehagelige, men som likefullt må forstås. Hvordan kom vi hit og hva kan vi gjøre med det?
14:20 - Hva om vi målte det som faktisk betyr noe?
Kristin Solhaug Næss (NTNU)
Vi har bygget hele samfunnet rundt BNP. Det er litt som å navigere en båt ved å telle antall åretak fremfor å se på land. Solhaug Næss presenterer The Wellbeing Economy som alternativ til vekstparadigmet. Det er en bedre kart. Vi har bare ikke brukt den.
14:40 - Bibliotek over brutte løfter
Lars Iversen (Atea)
Hvor, kort sagt, er de flyvende bilene? Løftet er ingen feilkalibrering, ingen overdrivelse fra en for entusiastisk konsernsjef. Løftet er en funksjonell del av systemet. Det er en feature, en av systemets egenskaper og mekanismer for å løse store problemer, er selv blitt et stort problem.
15:00 - Pause (15 min)
Kaffe. Luft. En stund til å tenke på noe helt annet, men det vil nok neppe lykkes.
15:15 -Arbeidslivets kampsone
Christina Søgård (Christina Søgård Consulting)
Arbeidslivet lover mening, mestring og tilhørighet. Mange opplever noe annet. Søgård er sosiolog og organisasjonspsykolog med lang erfaring fra hva som faktisk skjer inni organisasjoner. Et innlegg som setter navn på noe mange kjenner, men sjelden ser skrevet ned.
15:45 -Vi vet. Og likevel.
Arne Johan Vetlesen (Universitetet i Oslo)
Jo tydeligere klimakrisen blir, jo mer populære blir partiene som lover å ignorere den. Vetlesen er en av Norges fremste kritiske filosofer og forfatter av over 30 bøker. Hans ferske bok «Living with Disappointment in the face of Environmental Crisis" undersøker det som er vår tids mest ubehagelige paradoks: gapet mellom det vi vet og det vi gjør. Han forklarer det ikke for å trøste. Han forklarer det fordi noen er nødt til å gjøre det.
16:15 -Avsluttende panel og Q&A
Alle innlederne med + Per Bjørn Foros, journalist og forfatter av boken «Har vi råd til vekst?»
Du har lyttet i to timer. Nå er det din tur. Vi lover å ta spørsmålene på alvor. Vi lover ikke at svarene blir behagelige.
16:45 -Refleksjoner og «further reading»
Steinar Krokstad (NTNU) og Lars Molden (Nord)
En kurert liste over bøker og tekster. Du vil sannsynligvis kjøpe dem, legge dem i hylla og aldri lese dem. Det er greit. De er der hvis du ombestemmer deg.
17:00 - The Titanic Jazzband (Bajazz Tradband) spiller i det skipet går ned
Og så går vi inn i en ny dag. For det er det vi er. Et folk som vet nøyaktig hva som skjer og likevel stiller opp neste morgen, med kaffe i hånden og et visst håp vi ikke helt kan forklare. Det er faktisk ganske rørende. So it goes.